Aviskonspirasjonen

Det er dritlenge siden jeg har skrevet noe, en uke faktisk. Jeg tror egentlig jeg skal innse mine egne begrensninger og legge ut innlegg ca en gang i uka. Det er enten det, eller å gå full on rosablogg og skrive dagbok å legge ut bilder av meg selv, noe verken jeg, du eller Karoline (halvdel) hadde satt så stor pris på.

Jeg skriver når jeg blir sur, og nå er jeg sur igjen. Eller iallefall lettere oppgitt. Jeg bruker mye tid på å lese aviser hver dag, gjerne flere ganger om dagen. Jeg valgte jo selv å ikke bli journalist, men jeg klarer allikevel ikke å godta at en ukjent, men antagelig veldig stor andel journalister blir satt til å skrive saker som en 5-åring kunne skrevet og som kun interesserer de dummeste av de dumme i befolkningen forøvrig. For ikke å snakke om åpenbare skriveleifer i overskriftene. Ta for eksempel denne, som jeg stirra på i 3 sekunder for deretter å le godt. Hentet fra db.no i dag.

Mye å ta av - trenger vel ikke å utdype.

Det var mani-pulasjonen som gjorde meg irritert, og mens jeg lette etter flere skrivefeil, begynte jeg å legge merke til de idiotiske sakene.

Se hva som skjer når Glenn hoster. Sterke bilder. Hallo, SE hva som skjer når Glenn hoster! Hilsen VGtv.

Hvis du ikke synes hostinga til Glenn var så jævlig spennende:

Den er jo bare rasistisk.

Om du nå velger å bevege deg vekk fra avis-TV og over på de sakene man må betale for å lese, så bra er de altså:

Disse sakene er kanskje de som irriterer meg mest i verden. De er generalisering satt i system og velger å ta utgangspunkt i at alle mennesker er helt like og reagerer helt likt på ALT. Det vet vi jo at ikke stemmer, så denne saken og de beslektede "Slik gir du dama orgasme", "slik får dere et sprudlende sexliv", "slik slutter dere å krangle for evig og alltid" og min personlige favoritt "slik oppdrar du barnet ditt" kan vi vel egentlig bare droppe. De gjør deg bare dummere og de juger.

Konspirasjonsteoretikeren i meg lurer på om deler av redaksjonene i det ganske land har i oppdrag å gjøre befolkningen jevnt over mindre intelligente ved å utsette oss for dumskap hele tiden, hver dag. Til slutt vet vi ikke lenger hva som bare er dumt og hva som er smart og blir naturlig sløve og sedate. På vegne av hvem? Sikkert regjeringen. Etter å ha ansatt Sahtan Ulystig (nesten anagram), må de sørge for at vi blir så tjukke i huet at vi ikke ser at vi er i ferd med å bli en nasjon med rike, teite, dumme, redde og slemme mennesker (kommer innlegg om dette senere, en dag jeg orker å skrike skriftlig) og begynner med fordumming satt i system. Jeg har beviset her, og vil med det takke for meg i dag.

PS: Her er to fra i fjor som ga meg mye glede.

100% dønn seriøst sinnablogginnlegg om regjering, ungdom og hvor bedriten verden kan være.

Hei bloggen. Jeg har vært syk og det har vært helg. Derfor har jeg ikke vært så ivrig på å blogge hvor mange ganger jeg har hostet, som hadde vært det mest spennende jeg kunne kommet med. Nå er hverdagen i gang igjen for fullt, og jeg er KJEMPESINNA. Derfor følger nå et helt dønn seriøst blogginnlegg.

Nye NAV-regler: Statens regnestykke på bekostning av ungdom

Jeg vil gjerne starte med å presisere noen ting: Dette er ikke kritikk rettet mot NAV eller de som jobber på NAV. De har noen av Norges kjipeste og mest utakknemlige jobber. Dette er kritikk rettet mot regjeringen, dens samarbeidspartnere og stortinget som vedtok statsbudsjettet. De aller fleste da med andre ord. Kjære Regjering, håper dere følger nøye med nå.

Jeg jobber hver dag som LOS, miljøterapeut og utekontakt på et byomfattende ungdomshus i Oslo. I tillegg til å følge opp ungdommer som står i fare for å falle ut av ordinært skoleløp (LOS), så følger jeg opp ungdom som allerede har falt ut. De er mellom 15 og 23 år og går på kurs hos oss i enten IKT eller WEB hver dag fra klokken 09.30 til 15.00. I tillegg til å lære seg nye ting på en datamaskin, får de oppfølging fra oss i ungdomsteamet med å skaffe seg bolig om de trenger det, få time hos fastlegen, samarbeid med BUP, samarbeid med foresatte, innsøking til skole på nytt, søke jobber osv. De får altså faglig påfyll og sosialfaglig oppfølging. Alt med tanke på at de enten skal komme seg tilbake til skolebenken eller ut i jobb. Vi må alltid søke NAV først, slik at ungdommen får tiltakspenger for å gå hos oss. I statsbudsjettet sier regjeringen dette om den saken:

«. Per 1. januar 2015 gis det tiltakspenger med lav sats (250 kroner per tiltaksdag) til tiltaksdeltakere under 19 år, og høy sats (345 kroner per tiltaksdag) til øvrige deltakere.»

Dette fordi de fleste under 19 år bor hjemme hos foreldrene sine. Ungdom under 19 år har altså tjent ca 5000 kr i måneden på å være her hver dag, hvis de da har klart å møte opp hver dag. Dette har fungert utmerket. Av deltakerne i fjor så startet flere på videregående igjen, noen startet på folkehøgskole, noen fikk seg jobb, noen fortsatte inn i NAV-systemet, men også noen falt helt ut. I bunn og grunn er vi ganske fornøyd hvis det går bra med majoriteten, og det har det altså gjort. Sjokket var derfor ganske stort da vi rett over nyttår fikk beskjed om at NAV ikke lenger betaler tiltakspenger til de under 18 år. Statsbudsjettet sier dette:

«Etter barneloven skal personer under 18 år være forsørget av foreldrene sine. For å sikre at det ikke er økonomisk lønnsomt å slutte på skolen for å delta på arbeidsmarkedstiltak og motta tiltakspenger, foreslår regjeringen at det innføres en nedre aldersgrense på 18 år for å få tiltakspenger for nye tilfeller med virkning fra 1. januar 2016. Dette vil innebære at personer under 18 år heller ikke vil kunne få tilleggsstønader til dekning av utgifter de har på grunn av tiltaksdeltakelsen, dvs. utgifter til bolig, daglig reise, hjemreiser, skolemateriell og barnetilsyn. Forslaget vil gi en innsparing på anslagsvis 10 mill. kroner over kap. 634, post 76»

Nå burde selvfølgelig vi som jobber med dette satt oss bedre inn i hva statsbudsjettet sier, men det gjorde vi ikke. Vi tenkte nemlig ikke på at dette kunne være en mulighet, og vi var litt for opptatt med å hjelpe drop-outs med å få orden på livet igjen. Storting og regjering mener altså at tiltakspenger i seg selv er en av grunnene til at ungdom slutter på skolen. Se for dere det scenariet. En helt greit fungerende ungdom slutter på skolen for å gå på tiltak gjennom NAV og dermed tjene 4000-5000 kr i mnd. De slutter ene og alene fordi de vil tjene penger de ellers kunne tjent ved siden av skolen. I min tid i denne og andre jobber med ungdom har jeg aldri møtt en ungdom som slutta på skolen fordi han/hun heller ville gå på NAV-tiltak. De slutter fordi de ikke orker mer. De orker ikke mer fordi de enten er deprimerte, angstbefengte, hasjrøykende, udiagnostiserte, feildiagnostiserte, omsorgssvikta, kriminelle, ressurssvake eller lignende. Denne listen er lang, og dere legger kanskje merke til en ting? De fleste merkelappene her går i hverandre. Ingen har kun en, alle har mange.

Jeg mener ikke å forsvare at ungdommer slutter på skolen, jeg er en glødende tilhenger av at ungdom skal bli ferdig med videregående til normert tid, men jeg er ikke så naiv at jeg tror at alle kan få det til eller passer til det. Felles for ungdommene som havner på tiltak eller i arbeidspraksis er at de på et tidspunkt blir fanget opp av foreldre, skole eller andre når de faller ut av skolen. Det som deretter skjer er at vi i noen tilfeller blir kontaktet med spørsmål om ikke den ungdommen kan begynne på kurs hos oss. Vi sier tvert ja, såfremt vi har ledig plass, og så søker vi NAV om tiltakspenger. Grunnen til at vi søker om penger og at penger er en del av dette i det hele tatt, er at penger er den berømte gulroten. Majoriteten av disse ungdommene trenger den gulroten fordi de har hodet ned i en vannpipe, inn i et dataspill, under en dyne eller har tatt med seg hodet ut og vandrer gatelangs døgnet rundt. Dere er redde for at ungdommen skal bli sosialklienter og NAV-brukere på heltid om de blir vant til en hverdag med tiltakspenger. Den jobben vi og lignende tiltak gjør for ungdommen, er å få dem tilbake til skolen eller ut i jobb. For å kunne få den ungdommen på disse tankene (på fagspråket heter det «å bygge en relasjon»), så blir vi nødt til å møte denne ungdommen. De jeg nettopp har skissert opp for dere, de kommer ikke på tiltak eller i arbeidspraksis i det hele tatt om de ikke har en grunn. Og «å lære noe nytt og være i aktivitet» er ikke en grunn for en som nettopp sluttet på skolen, som jo er hovedinstitusjonen for nettopp dét.

I statsbudsjettet så sparer kongeriket Norge 10 millioner i året på denne påståtte genistreken om å kutte ut tiltakspenger. Jeg er ingen samfunnsøkonom, men det trenger jeg heller ikke å være for å forstå at den samfunnsøkonomiske tanken bak dette ikke er tilstedeværende. Om dere har tenkt lengre enn til neste statsbudsjett eller neste periode (sjelden dere gjør det for øvrig), så ville dere fort sett at to av de ungdommene som vi ikke får på tiltak, som ikke slutter å røyke hasj og som heller begynner selge dop, de havner til slutt i fengsel. Det koster ca 500.000 kr i året. Kanskje blir de fanget opp av barnevernet før det går så galt og havner på institusjon. Det koster nærmere 1 million i året. Og nå nevner jeg kun to mulige historier fra EN bydel i Oslo. Jeg var aldri så innmari god i regning heller, men hvis det er to i hver bydel i Oslo som havner på skråplanet fremfor på tiltak så koster det ca. 15 millioner. Bare i Oslo. Hvis det bare er to i hver bydel. Allerede 5 millioner i minus der altså, i en by. 

Med det vil jeg gjerne oppfordre dere til å ta en ekstra kikk på statsbudsjettet og deres egne sunne fornuft som sikkert finnes der inne et sted bak subsidiert kantinemat og betalte telefonregninger. Ungdom under 18 år er ikke den gruppen man skal fokusere på for å spare penger og heller ikke gruppen man skal mene at må kunne og må orke. Ungdom mellom 15-18 år har alle diagnosen tenåring  og er den gjengen vi må satse på uansett hva vi måtte mene er riktig, forventet og politisk korrekt.

Å kaste stein i glasshus

Som en slags oppfølging til forrige innlegg hvor jeg beskrev meg selv med hodet langt ned i lesbisk kvikksand i over 7 år, så vil jeg før helgen bare runde av med en greie om merkelapper, fundamentalisme, samhold og fordommer.

Jeg var jo i en periode SYKT lesbisk. En lang periode. Jeg pusta lesbisk tror jeg. Jeg gjorde andre ting som ikke bare innebar å være lesbisk, men det som var mest gøy var å være med de andre lesbiske/homofile og gjøre lesbiske og homofile ting. Var ikke så nøye hva det var, men var vi nok folk med en legning til felles, så ble jo det vi gjorde automatisk ganske homo. Nå er det sikkert en haug med grunner til at jeg valgte det og kan absolutt analyseres i hjel, men dette har uansett gjort at det fascinerer meg stort at mennesker ofte søker sammen i nesten sektaktige bevegelser med en gang de har en stor og fundamental ting til felles. Eller de tror ihvertfall at det er fundamentalt og eksistensielt og jævlig viktig.

Nå tenker du sikkert at jeg skal ta for meg IS, flyktningstrømmen, religion og den slags, men det orker jeg ikke. Jeg er ikke kunnskapsrik nok, pluss at det er fredag. Istedenfor vil jeg gjerne ta for meg et par andre subgrupper som er mye mer tydelig i vårt bybilde og det som fascinerer meg mest ved disse. Ta for eksempel disse tre som tilfeldig utvalgte grupper for dagen:

Veganekstremister
- De vil helst bare være venn med andre som er veganere
- Er du veganer, er du automatisk er godt menneske.
- Det første de sier når man hilser på dem er at de er veganere. Gjerne før navnet.
- De holder til på Funky Fresh foods, røtter og chillout travels.

Queerekstremister
- De vil bare være venn med andre som er queer
- Er du selvdefinert som queer er du automatisk et godt menneske.
- Det første de sier når man hilser på dem er at de er queer. Gjerne før navnet. Som ofte er kjønnsnøytralt og fancy.
- De holder til på blitz, maksitaksi, taxitakeaway og innimellom funky fresh foods.

Lesbisk forbund
- De vil bare ha medlemmer som sier de er lesbiske
- De vil bare ha medlemmer som sier de er lesbiske
- Det første de sier når man hilser på dem er at de er lesbiske. Gjerne før navnet. Ofte har de samme etternavn.
- De holder til på Nesodden.

Ok, lesbisk forbund tok jeg med bare for moro skyld.

De andre to er eksempler på bittesmå ekstremistgrupper, men felles for dem er at de påberoper seg å være ekstremt tilbakelente og FORDOMSFRI. Begge er grupperinger som har oppstått de siste 5 årene og de har hovedvekt i aldersgruppen 16-35 år (data hentet fra eget hode).
De har en uttalt fordomfri peace&love&harmony tilnærming til verden, kjønn og miljøet. Det som gjør meg innimellom ganske sjokkert er at de i all sin fordomsfrihet og ungdommelige engasjement, er de mest fordomsfulle folka man kan møte.

For veganekstremistene er du annenrangs hvis du spiser kjøtt. Kjøtt er nemlig et valg, du kunne spist soya. Og velger du å spise kjøtt, velger du å drepe. Og velger du å drepe, vel da er du like kjip som IS.

For queerekstremistene er du annenrangs hvis du er streit. Hvis du lever et heteronormativt liv som hetero eller homo eller bi eller pan eller hva det nå er av merkelapper der ute, så er du en tosk. Du lever jo heteronormativt. Du ekke fri og fresk før du bryter ut av båsen og lever som noe annet. Båsen som er trukket ned over hodet ditt. Så der hvor queerekstremistene skal være fordomsfrie og mot båssetting, så er de de aller verste til å båssette resten.

Nå lurer du sikkert på hva jeg babler om, siden jeg helt åpenbart er en fordomsfull og generaliserende kjerring. Jeg er jo ikke noe bedre enn dem. Jo, det vil jeg påstå at jeg er, fordi jeg ikke påstår å være verken fordomsfri eller ikke-generaliserende. Lag din egen sekt, finn din egen gruppe, mel din egen kake og skrik ditt eget budskap. Bare drit i å lat som om du er mer inkluderende og søt enn du faktisk er. Vær ærlig i sekten din. Det er det eneste jeg ber om.

Ps: I kveld skal jeg drikke øl. Jeg håper det hjelper på snusabstinensene.

Er det sånn det skal være? - Om lesbiskseksualitet, sport og tv.

Jeg har fått litt kritikk fra min bedre halvdel om at jeg fremstår som tullete og useriøs her på bloggen (kontra ellers i livet altså), hun sier det er bra med humor, men at jeg også innimellom må være litt mer seriøs. Så i dag skal jeg være det, litt mer seriøs. Har tatt utgangspunkt i nyhetsbildet og vil komme med noen ikke så veldig overveide synspunkter og observasjoner. Vil også informere om at jeg er på dag 3 av snusslutt og er over gjennomsnittet manisk og passiv aggressiv. God kombinasjon.

Jeg ramla over en artikkel på db.no i dag og klikket meg inn ene og alene pga bildet av en dame som kysser en annen dame på kinnet. Jeg rakk å tenke "har Renee Zellwegger blitt lesbisk?":

Viste seg kjapt at dette handler om Anja Pärson, som er i følge db.no  er innmari god på ski, da spesielt alpint. Jeg leser aldri frivillig om sport og sportsfolk fordi jeg synes at det meste av sport er omtrent like spennende som å se på en brunsnegle på nye eventyr, men denne fanget ikke overraskende min interesse. Vet fortsatt ikke hva slags skiport hun drev med utover alpint, men nå handlet selvfølgelig ikke artikkelen om det heller, den handler om at hun er sammen med en dame! Hurra! Jeg applauderer alltid nye tilskudd til damer som er sammen med andre damer, men sett fra et feministisk perspektiv;  litt trist er det jo at det ikke egentlig handlet om hvor flink hun var i sport. Deretter kommer det frem ganske tidlig i saken at hun ikke turte å komme ut av skapet før hun la opp i 2012, og da hadde hun rukket å være sammen med damen sin i hele 5 år og planla barn med henne. Som grunn til denne objektivt sett ganske treige prosessen med å komme ut av skapet sier hun:

"Jeg tror ikke jeg sa noe fordi jeg ønsket 100% fokus på løpene mine". 

At det i perioden mellom 2007 -2012 i Sverige (gallionsfiguren for alternativ kjønnstenkning, veganisme og generell hippiefest)  fortsatt var så sensasjonspreget at noen likte å ligge med noen andre av samme kjønn og at det skulle ta bort fokuset fra denne personens tydeligvis enorme idrettsprestasjoner, er jo veldig trist. Jeg husker ikke helt om det var så masete da, men jeg antar også at Anja som bare hadde vært sammen med menn, sikkert syns det var litt slitsomt og kleint å komme ut uansett. Dama hennes var også en late bloomer (red.anm: folk som kommer ut av et skap etter fylte 25 år) og begge var gift, så jeg tipper at de kanskje muligens bare brukte litt tid på å bli helt komfortable med at de brått var forelska i hverandre og ingen av dem hadde penis. Ikke helt uvanlig for late bloomers eller noen bloomers egentlig. Samma det, det jeg hang meg mest opp i er følgende uttalelse:

"Hvordan er man lesbisk liksom? Vi satt og så på serien L-Word. Jeg satt helt sjokkert og fikk hakeslepp. Er det sånn det skal være? " 

Dette sier Anja i et intervju, som senere blir gjengitt av expressen og så på db.no, men jeg antar jo at det er sånn ca det hun sa. DETTE reiser mange interessante spørsmål:

1. Hvordan er man lesbisk liksom?
2. Hva var sjokkerende på L-word og ser noen fortsatt på det?
3. Hva er "er det sånn det skal være?"
4. Fant Anja ut at det var sånn det skulle være?
5. Hvilken sesong snakker vi?
6. Hvordan er Anja og kona lesbiske sammen?

Jeg kan jo ta på meg oppgaven med å fortelle Anja og dere uinvidde der ute at blant lesbiske vennegjenger så er det: drama, det er utroskap, det er baksnakking, det er ligging rundt, det er noen ganger dop, det er alkohol, ingen bruker prevensjon (slikkelapp), noen går i stygge klær, noen går i fine klær, noen har langt hår, noen har kort hår, noen griner hele tida, noen griner aldri, noen er vegetarianere, noen spiser bare kebab, noen vil alltid gå på utesteder for lesbiske, noen vil aldri gå på det, noen har tatoveringer av dama, noen har ingen tatoveringer......Litt sånn som vennegjenger generelt altså. Uansett legning. Uansett kjønn. Mye forskjellige folk og oppførsel.

MEN jeg skal ærlig innrømme at da jeg var 20-27 så var livet mitt som en episode av L-word hver dag, bare med styggere casting. Jeg satt med begge bena godt plantet i "miljøet" i hovedstadens bykjerne, frivillig fanget i den lesbiske kvikksanden, men det var jo mitt valg. Jeg syntes det var spennende med verdens mest lesbegeneraliserte hverdag og fest, og noen vil vel fortsatt påstå at det er sånn, men jeg syns jeg har kravlet et stykke opp på kanten av sanden og tviholder i en rot. For de som har sett L-word, jeg føler meg mer Tina nå. Tidligere var det mest Alice. Ok?
Som et alternativ til L-word - livet vet jeg at det finnes ca 670 andre måter å være lesbisk på. Og det er det jo fint om noen forteller Anja.

Jeg tipper at Anja og hennes utkårede neppe finner seg samme type scenario som L-word uansett, ettersom de er altfor gamle, har barn og helt åpenbart skammer seg litt for mye over å være skeive til at de skal kose seg i paraden og ligge rundt med venninner med det første.

Med det så ønsker jeg Anja og andre Late bloomers masse lykke til, og så håper jeg at noen snart lager en oppfølgingssak på spørsmålene over. Jeg gjør det selv når bloggen har 100.000 unike lesere hver dag hvis ingen andre har tatt på seg jobben.

Ps: Her er saken i sin helhet: Helt sjokkert og nylesbisk

Upassende innlegg om Akerselva, lik og fugletitting.

For dere litt sarte sjeler der ute, jeg er litt svart til sinns. Jeg har mange merkelige tanker om mye, og noen av dem er om Akerselva og døden. Da jeg møtte mitt hjertes utkårede for en god stund siden gikk vi en romantisk tur ved Akerselva. Jeg uttalte at stokkender er noe av det søteste jeg vet og at jeg alltid ser litt forbi dem når jeg ser på elva og automatisk ser etter flytende lik. Jeg tror det er en kombinasjon av for mange skrekkfilmer sett i hemmelighet da jeg var liten, og en traumatisk nyhet da jeg var sånn 10 år om en ung gutt som hadde blitt funnet flytende i Sandvika. Hun ble ikke sånn veldig imponert, men valgte tydeligvis så se forbi akkurat den personopplysningen. Uansett, i går kom denne nyheten i Osloby:

Kvinne funnet død i Akerselva

Min første tanke var: "Herregud, tenk om det er noen jeg kjenner?"
Min andre tanke var: "Hvor i Akerselva?"
Min tredje var: "Tenk om det var utenfor jobben, og så var jeg ikke der!?"

På veldig kort tid var jeg altså mer opptatt av hva jeg eventuelt hadde gått glipp av, enn at potensielt noen jeg kjenner var død. Ikke spesielt sjarmerende, men jeg trøster meg med at jeg gikk tilbake til å være opptatt av hvor tragisk det var etter at jeg hadde funnet ut hvor i elva det ble oppdaget. Dette skjedde altså et godt stykke opp i elva fra jobben, der hvor Wallmanns salonger ligger. Jeg jobber nederst i Akerselva, på Vaterlandsbrua. For dere som ikke er kjent i Oslo (må ta hensyn til alle leserne i det ganske land på bloggen), så ligger Vaterland på Grønland. Grønland er kjent som Oslos ghettostrøk nummer en. For de som ikke er fra Oslo, så er Grønland synonymt med skjulte al-qaida celler, voldtekt på åpen gate, rusmisbrukere i flokk og væpna ran på hver gatehjørne. Mer om det en annen dag. Poenget er at kontoret ligger i et hus som ligger rett ved siden av Akerselva, like før elva blir til hav når den har rent gjennom det mer snobbete strøket : Barcode. Jeg deler kontor med en kollega, hun heter Ida. Her er hun og deler av elva:

Ida og min sin jobb er å redde verden, men noen ganger så bruker vi en del tid på å snakke om livet, se på elva og se på alt som skjer ved siden av elva. I området nedenfor så pleier det å være en god del kjøp og salg av ulike varer og tjenester, noe som er over gjennomsnittet morsomt å se på, men i dag er det -12 grader så vi antar at forretningen for øyeblikket er flyttet ned på T-banen. Uansett, vi glodde ganske hardt på elva og anså det som veldig usannsynlig å se et lik ettersom det dukket opp et i går. Bruker samme logikk som at når du skal ut og fly så er det mindre sannsynlig at du detter ned hvis det datt ned et fly et sted i verden dagen før. Etter litt speiding forbi noen stokkender ble vi allikevel i fyr og flamme!

Ruvende på sitt private isfjell og passende nok et par fuglehoder over stokkendene, så satt det en Skarv. Ida googlet seg frem til at vår nye venn er en mellomskrav og jeg fant denne passende saken på nrk.no, et lite utdrag følger:

Needless to say, jeg er ikke enig med Apneseth. Jeg syns det er dødsgøy å se på skarv og spesielt om den finner fisk. Videre lurer jeg veldig på om "smolt og svidder" er faktiske fisk/sjødyr eller om det er enda noen navn som rogalendinger har funnet opp for eget bruk. For eksempel så sier en stor andel av norges befolkning: "sladrehank", mens folk fra Rogaland velger å bruke "bidsletud", eller når vi andre sier "pupp/bryst" sier rogalendinger "daiårr". Smolt og svidde kan altså være noe så enkelt som reker og sjøgraps. 

Jeg ble faktisk så engasjert at jeg gikk og fant sjefen, og mens jeg gestikulerte og pekte ivrig ut av vinduet hans mens jeg sa "skarv, skarv" om og om igjen, kunne sjefen rolig meddele at det kommer skarv hvert år. Han stussa dog over at denne skarven virka litt lysere på brystet enn den forrige. Antiklimaks der altså. 

Hvordan du skal følge med på denne fantastiske bloggen

Jeg skal ærlig innrømme det, jeg skjønner ikke en dritt av blogging. Ikke finner jeg meg selv i google, ikke skjønner jeg hvordan jeg skal få hipt og kult design utover å legge ut et bilde av et synkehull og ikke skjønner jeg hvem som egentlig eier hva av noe. MEN, nå har jeg etter litt leting selv og hjelp fra søte Sillis kommet opp med to måter man kan følge bloggen utover å bruke sin egen hukommelse og sjekke den per nettleser hver dag.

1. Nederst på siden finnes det et alternativ hvor du nå kan skrive inn emailen din, og så får du visstnok en mail hver gang jeg skriver noe rykende ferskt og dritspennende her.

2. Sillis fant frem til en app:

Siterer Sillis videre her:

"Last ned. Søk på bentetalentet.blogspot.com og så kan du velge å abonnere på rss feed eller atom eller hva faen det stod. Jeg bare trykka på rss feed siden noen hadde skrevet om det her og så at JA, jeg vil ha notification om nye innlegg. Baddabing-baddaboooom!"

Busslivet

Hver morgen tar jeg bussen til jobb. Egentlig så burde jeg gå i oppoverbakke i 5 minutter og ta T-banen som bare tar 7 minutter fra Sinsen til Grønland, men jeg tar altså bussen. Dette fordi jeg da bare trenger å gå 2 minutter i nedoverbakke og søppelkassen er på veien til bussen (det er min oppgave i husholdningen å gå med søpla). Bussen tar hele 17 minutter hjemmefra til Brugata, men i løpet av de 17 minuttene så får jeg lest avisen og fundert over livet, og jeg liker å se på folk på bussen mer enn de på T-banen. På T-banen er det litt for lyst og for langt mellom folk, på bussen er alle litt surere og det er trangere om plassen, mer ekte følelser der altså. Misforstå meg rett, jeg hadde tatt T-banen om det var kortest vei å gå, men jeg prøver å se det positive i bussturen.

I dag da jeg egentlig leste på db.no om en amerikansk countryartist på 29 år som hadde gått på andejakt og dermed kantret i en båt og så dødd av nedkjøling midt i jula, så la jeg brått merke til et skilt jeg aldri egentlig har tenkt over før. Det henger ikke bare ET sted, men flere steder på bussen. På stående fot kan jeg ikke svare på om det henger på andre kollektive transportmidler, ettersom jeg aldri har lagt merke til det før, men det henger iallefall på 30-bussen. Min bedre halvdel sier jeg er ca verdens dårligste til å legge merke til detaljer, så antagelig har dette vært oppe til diskusjon før, men det er det her:

For meg så ser det ut som en krone-is, evt softis i vaffelkjeks, en pommes frittes i papir evt en kebab og en flaske med altfor kort sugerør. Streken over skal jo som kjent bety: Ikke lov. Det som slo meg på 30-bussen i dag tidlig var da: Er det ikke lov til å spise eller drikke på bussen? Jeg har alltid visst at det er frowned upon å drikke øl på siste trikken inn til byen, men at det overhodet ikke er lov til å verken spise eller drikke er nytt for meg. Jeg har jo drukket vann/brus/sjokomelk/kaffe utallige ganger og sikkert tygd litt på en pølse eller en knaskerot. At pommes frittes er en dustete idé på bussen trenger man ikke et skilt for å vite, men jeg syns jo at alt som er sånn noenlunde fast og i én bit må man kunne konsumere? Uansett, mens pulsen steg da jeg sakte innså at jeg har brutt bussloven en million ganger de siste årene og at det egentlig er dritprovoserende at man ikke skal få drikke vann engang på bussen, så la jeg merke til skilt nummer TO på én busstur. Det var dette:

Dette er to hender som holder rundt en stang. Jeg tolker skiltet i retning av dette: "Du får lov til å holde deg fast i stengene rundt omkring her inne". Veldig ålreit av bussen og sånn helt tydelig signalisere at det er i orden å holde seg fast, nå særlig ettersom det blir signalisert at det IKKE er i orden å drikke vann. Dette reiser da et nytt spørsmål: Har jeg vært freidig i mine antakelser i at det er greit å holde seg fast på bussen, ettersom det nå er laget et skilt om at det ER greit, eller finnes det så mange passasjerer som ikke visste at det var greit og de har skalta og valta så mye rundt inne i bussen at ruter så seg nødt til å si fra at det ER greit å holde seg fast? Eller, har så mange sløve folk som ikke holder seg fast blitt utsatt for en litt sur bussjåfør som bråstopper slik at de ramler og slår hodet for så å saksøke ruter....at det nå er satt opp skilt slik at ruter kan si: VI SA DET VAR GREIT Å HOLDE SEG FAST.

Etter denne tankerekken så satt jeg igjen med en følelse og egentlig ingen svar. Følelsen av å leve i et opplysningssamfunn i den grad at du får beskjed om absolutt alt du kan og ikke kan gjøre. I morgen vurderer jeg å være helt crazy. Spise pommes frittes til frokost på bussen mens jeg står midt i den delen med svingete gulv, veiver armene og liksom "surfer" til meg balanse. Usikker på hva jeg oppnår med det, annet enn en følelse av å være like sivilt ulydig som da jeg demonstrerte mot dødstraff og dermed Clinton i 1999 og skreik "Ein, zwei, drei, nazipolizei" inn i et CNN-kamera på Karl Johan. Det var tider det. Jeg ble uansett på nytt revet ut av tankerekken da dette oppsto:

Her ser du 30-bussen som møter 31-bussen litt ut i Trondheimsveien. Veldig pinlig øyeblikk i de 2 minuttene det tok bussjåførene i hver sin respektive buss å bli enige om hvem som skulle rygge. Det endte med at bussen min rygget sakte, men sikkert bakover i gata vi kom fra, mens 31-bussen fikk fortsette oppover Trondheimsveien. Alle vet at 31-bussen er MYE høyere opp i busshirearkiet enn 30-bussen. 31-bussen har dobbelt så lang linje og får kjøre hele natta. Tror til og med den er større rent fysisk også, så det var en logisk beslutning av alle parter. Flaut å sitte på den kjipeste, minste og svakeste bussen, men det er jo ikke første gang det har skjedd.

Har sett at bloggere oppfordrer leserne sine til å svare på spørsmål i kommentarfeltet. Ofte sånn: Hvordan er din dag i dag? Hva pleier du å ha på når du sover?  Vet ikke hvorfor, men antar at det er for at leseren skal føle en tilhørighet til bloggeren og at de er delaktige i selve bloggen, Så da spør jeg: Er det egentlig innafor med øretelefoner utenpå lue?

La oss kalle dette; Denne bloggens Big - Bang

Det har ligget i kortene en stund egentlig. Helt fra da jeg koblet til pappas modem som knitra og sa ding-dong da jeg var 16 år, logget meg på verdensveven og fant en side som het spraydate. Jeg opprettet en profil og kalte meg for Red_Zonia. Jeg hadde farga håret mahognyrødt med hennafarge fra Scorpius på Grünerløkka og leste Conan Barbareren når ingen så meg. Der var Red_zonia og hun var heit, kul, tøff og deilig. Så da ble jeg Red_Zonia, og selvutleveringen på verdensveven med folk og fe var et faktum. Året var 1998.

Spraydate gikk sakte over i gaydate, gaydate gikk over i noe som het Radiator og jeg skifta da navn fra Red_zonia til det mer klingende og nyutklekkede lesbenicket: Queenofshit. Jeg var rukket å bli 18 år og radiator var en egen sjekkeside for skeive. Et mekka av selvforakt, flørting og enda større grad av selvutlevering. Vi la ut dikt, sangtekster og dype tanker om livets urettferdighet og var emokids før begrepet ble oppfunnet.

Radiator ble til Gaysir.no, som fortsatt består. På Gaysir utviklet de en dagbokfunksjon, som ble for mange skeive, forløperen til blogg som fenomen. Jeg var jævlig ivrig på dagbokskrivinga i noen år.

Da jeg for eksempel 23.07.2007 skrev dette klokken 13.35: 

Hm. Ikke noe lurt å skrive? Nei. Øl. øl er er lurt. Julialkis. Det er det jeg er er, hvert år. 

Etter en aldri så liten tenkepause så valgte jeg klokken 15.48 samme dag å legge inn dette:

Hurra! Da blir det Køben 23.august. Torsdag til søndag. Tegan & Sara. Pia, Rakel og Helle. Bo hos mora til Pia midt i sentrum som ikke er hjemme. Rølpe. Kjøre opp og ned. 550 kr per pers. haha. og tror du ikke faen meg det er Pride samme helgen! Homo, homo, hei, hei, hei. 

Jeg var helt åpenbart veldig glad i korte setninger og øl for 8 år siden. Heldigvis (?) kom Facebook og overtok presset fra dagboken på Gaysir, og jeg har brukt statusoppdatering som en slags ropert, dagbok og jamremur siden. Ettersom blogging ble vanlig for en hel del år siden, så er jeg vel altfor sent ute og dette er erstattet med en en eller annen slags Hologramsprating i 3D om et par måneder, men det kler meg å være sent ute.

Det er nå jeg sa si noe om hva denne bloggen skal handle om, om det går i katter, mat, strikking, mote, lesbisksesksualitet, kildesortering, tv etc etc.

Jeg aner ikke. Jeg vet bare at jeg i 2016 fortsatt har et like stort behov for å høre/lese min egen stemme som i 1998. Og det er fantastisk distraksjon fra snusslutten jeg innførte i dag morges. Kanskje det er det bloggen handler om i morgen. Hadet.