Upassende innlegg om Akerselva, lik og fugletitting.

For dere litt sarte sjeler der ute, jeg er litt svart til sinns. Jeg har mange merkelige tanker om mye, og noen av dem er om Akerselva og døden. Da jeg møtte mitt hjertes utkårede for en god stund siden gikk vi en romantisk tur ved Akerselva. Jeg uttalte at stokkender er noe av det søteste jeg vet og at jeg alltid ser litt forbi dem når jeg ser på elva og automatisk ser etter flytende lik. Jeg tror det er en kombinasjon av for mange skrekkfilmer sett i hemmelighet da jeg var liten, og en traumatisk nyhet da jeg var sånn 10 år om en ung gutt som hadde blitt funnet flytende i Sandvika. Hun ble ikke sånn veldig imponert, men valgte tydeligvis så se forbi akkurat den personopplysningen. Uansett, i går kom denne nyheten i Osloby:

Kvinne funnet død i Akerselva

Min første tanke var: "Herregud, tenk om det er noen jeg kjenner?"
Min andre tanke var: "Hvor i Akerselva?"
Min tredje var: "Tenk om det var utenfor jobben, og så var jeg ikke der!?"

På veldig kort tid var jeg altså mer opptatt av hva jeg eventuelt hadde gått glipp av, enn at potensielt noen jeg kjenner var død. Ikke spesielt sjarmerende, men jeg trøster meg med at jeg gikk tilbake til å være opptatt av hvor tragisk det var etter at jeg hadde funnet ut hvor i elva det ble oppdaget. Dette skjedde altså et godt stykke opp i elva fra jobben, der hvor Wallmanns salonger ligger. Jeg jobber nederst i Akerselva, på Vaterlandsbrua. For dere som ikke er kjent i Oslo (må ta hensyn til alle leserne i det ganske land på bloggen), så ligger Vaterland på Grønland. Grønland er kjent som Oslos ghettostrøk nummer en. For de som ikke er fra Oslo, så er Grønland synonymt med skjulte al-qaida celler, voldtekt på åpen gate, rusmisbrukere i flokk og væpna ran på hver gatehjørne. Mer om det en annen dag. Poenget er at kontoret ligger i et hus som ligger rett ved siden av Akerselva, like før elva blir til hav når den har rent gjennom det mer snobbete strøket : Barcode. Jeg deler kontor med en kollega, hun heter Ida. Her er hun og deler av elva:

Ida og min sin jobb er å redde verden, men noen ganger så bruker vi en del tid på å snakke om livet, se på elva og se på alt som skjer ved siden av elva. I området nedenfor så pleier det å være en god del kjøp og salg av ulike varer og tjenester, noe som er over gjennomsnittet morsomt å se på, men i dag er det -12 grader så vi antar at forretningen for øyeblikket er flyttet ned på T-banen. Uansett, vi glodde ganske hardt på elva og anså det som veldig usannsynlig å se et lik ettersom det dukket opp et i går. Bruker samme logikk som at når du skal ut og fly så er det mindre sannsynlig at du detter ned hvis det datt ned et fly et sted i verden dagen før. Etter litt speiding forbi noen stokkender ble vi allikevel i fyr og flamme!

Ruvende på sitt private isfjell og passende nok et par fuglehoder over stokkendene, så satt det en Skarv. Ida googlet seg frem til at vår nye venn er en mellomskrav og jeg fant denne passende saken på nrk.no, et lite utdrag følger:

Needless to say, jeg er ikke enig med Apneseth. Jeg syns det er dødsgøy å se på skarv og spesielt om den finner fisk. Videre lurer jeg veldig på om "smolt og svidder" er faktiske fisk/sjødyr eller om det er enda noen navn som rogalendinger har funnet opp for eget bruk. For eksempel så sier en stor andel av norges befolkning: "sladrehank", mens folk fra Rogaland velger å bruke "bidsletud", eller når vi andre sier "pupp/bryst" sier rogalendinger "daiårr". Smolt og svidde kan altså være noe så enkelt som reker og sjøgraps. 

Jeg ble faktisk så engasjert at jeg gikk og fant sjefen, og mens jeg gestikulerte og pekte ivrig ut av vinduet hans mens jeg sa "skarv, skarv" om og om igjen, kunne sjefen rolig meddele at det kommer skarv hvert år. Han stussa dog over at denne skarven virka litt lysere på brystet enn den forrige. Antiklimaks der altså.